/ ARTIKKEL

Ord fra regissøren

For meg var det åpenbart fra første stund at denne forestillingen skulle bli noe helt eget. Vi ville lage en versjon av De dødes tjern der publikum er inne i historien hele tiden, der naturen er scenografien vår, og omgivelsene får forme stemningen fra scene til scene.

Da jeg fikk i oppdrag å regissere en moderne adapsjon av De dødes tjern, var det en ting jeg aldri var i tvil om: denne forestillingen hørte ikke hjemme i et tradisjonelt teaterrom. Dette er ikke en fortelling som lar seg fange av fire vegger og en scenekant, den krever mørket, lydene og uforutsigbarheten bare naturen kan gi. Dermed var valget lett: jeg skulle lage et vandreteater. Men enkelt var det ikke.

Vandreteater som utfordrer

Jeg har sett mye vandreteater, og til og med laget det selv, men ofte har jeg kjent på at det ligger noe uforløst over formatet. Løftet om en nyskapende opplevelse der publikum får sin egen vei inn i historien, ender altfor ofte i at man føres fra stasjon til stasjon for å se scener som like gjerne kunne vært spilt innendørs. Nettopp dette ville jeg unngå.

Det krevde mye, både av meg og av skuespillerne. Plutselig gikk forestilllingen fra å være en linje med kronologiske hendelser, til å være et nettverk av karakterer og scener som lever og spilles helt simultant. Skuespillerne er alltid i rolle, fra første gang de møter publikum til applausen er over - det finnes ikke noe backstage i skogen. 

Men skuespillerne tok utfordringen på strak arm, og gjennomlever karakterene på en måte som skaper en helt unik illusjon av virkelig liv. Publikum kan derfor følge egne impulser, la seg rive med og velge hva de vil oppleve - og hva de risikerer å gå glipp av. Det var det aller mest nervepirrende: å skape en forestilling som aldri kan oppleves i sin helhet. Noen ganger spilles hele scener uten en eneste tilskuer, fordi publikum har valgt å forfølge andre spor i historien.

En samskapende prosess

Selv om jeg står oppført som regissør, og til slutt har hatt det kunstneriske ansvaret, hadde dette aldri latt seg gjøre uten ensemblet. Gjennom sitt arbeid med roller og tekst har de formet forestillingen like mye som jeg.

Og prosessen fortsetter. Møtet mellom manus og improvisasjon gjør at jeg stadig oppdager nye lag når jeg ser prøver, gjennomganger og forestillinger. Historien i sin helhet forblir selvfølgelig den samme, men det er utrolig hvor mye en setning eller et ansiktsuttrykk endrer måten man opplever historien på. Jeg blir rett og slett aldri lei. 

Å tolke en klassiker

Å iscenesette en ny versjon av en så innarbeidet klassiker er naturlig nok risikabelt. Bjerkes roman, og filmen fra 50-tallet, har en spesiell plass i den norske folkesjela.

For meg har det derfor vært avgjørende å skape vår versjon. Det har vært en balansegang mellom trofasthet til et fantastisk kildemateriale, og ønsket om å skape noe eget som passer et moderne publikum. 

For selv om originalen er en litterær bragd, møter dagens publikum historier på en helt annen måte, med andre forventninger til både karakterdybde og emosjonell investering.

Vi ville finne den emosjonelle dybden i karakterene og historien, og omvandle teksten til et moderne, gripende drama. 

Derfor er mye modernisert: karakterene er mer naturalistiske, miljøene hardere, tonen mørkere. Selve handlingen har vi latt være stort sett urørt, selv om de mest innbitte Bjerke-fantastene nok vil få seg noen små overraskelser.

Denne produksjonen har vært et eksperiment, en hyllest og en nytolkning på én gang. Jeg tror De dødes tjern fortsetter å fascinere fordi den ikke egentlig handler om et mytisk tjern, men om hva som skjer når vi møter vår egen frykt i mørket.